I det siste har eg sett nokre filmar laga på 80-talet. Er det meg, eller var det ei eiga optimisme som rådde då? Ei kjensle av at alt var mogeleg. No er det frykta som rår. Kva er me redde for? Terrorisme og miljøkrise eller berre døden og kvarandre? Det er nok å ta av, det er berre å finna si nisjefrykt.
Kva las du no
- A Miracle of Elder Paisios the Athonite
- Sensasjon: Aril Edvardsen var ingen historiker - 1
- Thomas Nagel, the cosmic authority problem and the fear of religion
- Se, hun snakker
- discursus: Newmaniana frå sommaren -09 I: Radikale livsformer
- Regarding Husband's Abbess, the Wife
- "Shun even to appear harsh in your treatment of each other"
- Demokrati utan solidaritet?
- Når ofrene blir uspiselige
“We have nothing to fear but fear itself.”